2024

Noen ganger kan en tanke være krystallklar i hodet, fornemmelsen så sterk at den legger seg utenpå huden og likevel er teksten umulig å skrive. Å skrive er: å tenke, å transportere, å skrive ferdig. For å være helt ærlig. Jeg aner ikke hvordan det gjøres.

Hver gang jeg skriver er det som å gjøre det for første gang. Alle som skriver har dette til felles: De tvinger seg til å gi slipp på kontrollen. Det er det motsatte av alt annet vi har lært. Selvsagt er det umulig. Selvsagt er det de umuligste tekstene som er de beste. Det er der skrivekunsten ligger, når forfatteren har klart å avlære kontrollen. Når jeg blir forbauset av en tekst, skal jeg være sikker på at forfatteren har blitt like forbauset selv.

Tenk på en solnedgang. Jo mer du ser den, desto mer blir fargene stadig mer oppslukt av hverandre. Den er rosa, lilla, gult, rødt, skjær av blått. Hvordan kan noe være så fint? tenker du, som et barn. Denne himmelen er ikke til å holde ut, tenker du også, og det er sant. Du holder det ikke ut, at himmelen sånn du kjenner den nå kan forsvinne når som helst. På et blunk kan den være borte, hvordan skal du ta den inn? tenker du også. Til det, er kroppen for liten. Lykken kan være like nær ulykken og sånn er det med skrivingen også. Den representerer begge disse motpolene, kan holde i begge opplevelsene samtidig: det vonde og det deilige.

Det burde være det enkleste i verden, å skrive som man snakker. Men sånn er det virkelig ikke. Mye mer enn å skrive, handler skrivingen om å tenke. Finne ut av hvilke idéer som henger sammen, forstå forbindelsene, flette dem inn i hverandre. Finne, forstå, flette. Så til slutt kommer selve skrivingen. Men selv når teksten er skrevet ned, kan lyden av den være uforenelig med lyden i hodet. En frase finner seg ikke helt til rette, et feilplassert komma, et fyllord som både burde stå der og som burde fjernes. Sånne ting. Sånne ting er hindrende for korrelasjonen mellom hodet og teksten. Karin Smirnoff får det til. Hun skrev en hel trilogi uten komma. Bare punktum, ingen spørsmålstegn, ingen utropstegn. Språket er knapt, en norrbottensk dialekt som får slå ut i full blomst. Alle egennavn står i ett ord med små bokstaver, Jana Kippo blir janakippo, europaveien blir efyran ikke E4:an. Bare en sjelden gang oppstår et adjektiv. Bøkene Jag for ner till bror, Jag for upp med mor og Sen for jag hem har sin egen logikk og sin egen råbarkede skjønnhet. Fortellingen er svart, infernalsk, voldsom. Den er også kjærlighetsfull, varm, trygg.

Men hur översätter man ett sådant språk? En norsk anmelder forklarer at norrbottendialekten er oversatt til en slags nordnorsk språkform, og at oversetteren har tatt et valg: «Det fungerer for meg. Oversettelsen er for øvrig utmerket». Jeg er nysgjerrig på om han har bladd i originalmanuset. Det føles som en veldig enkel ting å si: fin oversettelse! Smirnoff selv sier om de norske og engelske versjonene av bøkene hennes: «De fyller i med ord. De vill försköna sina texter för läsarna. Då blir det något annat. Jag har opponerat mig.» Jeg kjenner et par stykker som har lest disse bøkene på norsk, men jeg kan ikke snakke med dem fordi vi har ikke lest den samme fortellingen. Noe i meg holdt på å gå i stykker da jeg så en tilfeldig jente på Instagram som var i gang med den første boken på norsk, jeg fikk overbevist henne til å kjøre til andre siden av byen for å hente de svenske hos meg samme kveld. Mens jeg skriver dette, leser hun dem. Jeg kan tåle at noen avviser dem nå, i motsetning til det første året etterpå. At noen skulle avvise dem, janakippo, bror, john, det ville være å avvise meg også, det var for risikabelt, jeg bar med meg den første boken over alt og håpet at ingen skulle stille noen lange spørsmål. Hva leser du. Bare en bok. Er den bra. Den er bra.

Hva skriver vi, vi skriver skriver på lykke, på ulykke, på jakt, på dopamin, på vei fra, på vei til, på følelse. Det ligger et stort håp i skrivingen, når man ikke kan forstå noe. Etterpå, når teksten står der og kanskje glinser litt, kanskje har den perfekte rytme, kan den si noe om noe. Jeg er aldri den samme som jeg var før jeg begynte å skrive. En annen svensk forfatter (som jeg ikke klarer å oppdrive navnet til) sa at «Jeg pleier å si at noen går på heroin, mens jeg går på historiene mine. Jeg må skrive. Jeg har ikke noe valg». Vi vet at vi må gjøre det. Det er litt mindre klart hvorfor.

Da jeg fant setningen «all kjærlighet lignet på et såret dyr» en kveld (det kan også ha vært en morgen) jeg satt og holdt på med bokpoesi, i en bok jeg har glemt navnet på, kjente jeg veldig sterkt at setningen var binær. Den hadde det gode og det vonde, det ene eksisterer ikke uten det andre. Jeg ble dratt inn i lyden (og det føles uproblematisk å si det, for jeg kunne ikke ha skrevet de ordene alene, de ville ikke ha kommet til meg, tvert imot var det forfatteren av boken som skrev dem, jeg plukket dem bare frem, så i beste fall har jeg kanskje skrevet halvparten). Jeg kom meg ikke ut av setningen igjen før jeg hadde klart å skrive teksten der den hørte hjemme. Hele tiden lå den i bakhodet mitt og vibrerte med en voldsom kraft, jeg tenkte det skulle bli lettere, at jeg ville få den på avstand, at tiden ville avmystifisere den, men i stedet skjedde bare det motsatte. Jeg lette og lette. Det tok tre år å få det til. Setningen fikk en hel tekst å høre hjemme i, og motpolene var der igjen. Det var en glede å ha skrevet teksten ferdig, den skar seg inn gjennom den bare huden. Alt gjorde godt, alt gjorde vondt.