2024

«Har fått meg ny lampe», skriver jeg. «Den kan lyse i tusen forskjellige farger og jeg styrer den med en app. Vi kan teste sånn rødt horelys og blått junkielys.»

«Hmmm», skriver du tilbake. «Skal du være min hore og jeg din junkie, da?»

Jeg fyres opp av den blotte idéen, at du skal være avhengig av meg. Skal du hele tiden trenge nye doser? Skal du snorte lukten min, skal jeg være en form for kokain for deg, tilgjengelig på resept fra et apotek med uregelmessige åpningstider og dårlig service? Nærheten din, den fullstendige beskyttelse: Jeg skal aldri trenge å måtte be om den. Så ufyselig deilig. Jeg kan åpne og lukke, som det passer meg. Hold meg, hold meg, hold meg, og du holder. Det er den villeste barndomsdrømmen. Jeg er apoteket ditt.

«Yes», svarer jeg bråkjekt og så blir jeg akutt kvalm.

Skal jeg stå parat for å ta imot alt du kommer med, hva om jeg ikke får det til? Jeg kommer ikke til å være nok, det er ikke plass inni her, aner du hvor fucked up jeg er? Hvis du liker meg, hva sier det egentlig om deg? Hvor desperat er du, egentlig? Du kommer ikke til å orke dette, du må ha standarder, jeg kommer med hundre prosent sannsynlighet til å miste meg selv, du kommer til å forlate meg. Og hva om jeg ikke har lyst likevel, hvordan gir jeg beskjed og når er det for sent? Hva er en garanti og hvor lenge varer den av gangen? Skal jeg såre deg eller meg mest? Kan du ikke bare sette et skudd fra noen andre, du som bare overgir deg til hvem som helst? Det er så lett for deg, du bare går dit det brenner, så brenner det opp, så gjør du det igjen. Du kommer til å forlate meg. Risikovurderingen er enkel, jeg skjønner ikke hvorfor du ikke skjønner det selv.

Jeg kaster opp, etterpå er alt helt hvitt, helt klart.

Er det dette jeg har utsatt de andre for, og i så fall hvor syk i hodet er jeg av å forvente nærhet ved å kaste på andre den samme jeg selv blir forgiftet av? Alle spørsmålene, de lyser i tusen farger.