2019

Det blir oktober og jeg kjøper en svart kasjmirgenser som viser seg å være stygg to sekunder etter at jeg river av lappen. Noen netter sover jeg uavbrutt i 10 timer. Andre ganger våkner jeg som et tent lys i fem-draget, da står jeg opp og dusjer, lager kaffe og drikker den sakte under dyna, øver meg på å stresse mindre. Det surkler i brystet når jeg går ut døren, vinden svir på fingrene og lårene hver morgen. Ute renner fargene over. Jeg klemmer det siste ut av scootersesongen, tenker store og små tanker når jeg kjører rundt i Oslo: Her var det trolsk. Når jeg kommer hjem skal jeg høre på ‘This must be the place’. Kanskje jeg skal flytte til St. Hanshaugen.

Bortsett fra vinteren, som tar for mye av året, er det noe vemodig over sesongene, de varer så kort, på et blunk er det over. Vi tviholder på syrinene og alt det milde om våren, før knoppene springer og været skifter. Sommeren er så rask at det nesten gjør vondt. Og så blir det september, oktober, og bladene faller og faller. Plutselig er det grått, så hvitt, over alt. Jeg løper ut til Bygdøy etter jobb, gjennom skogene, den våte sanden og ned til vannkanten, dypper hånden i vannet, drar de våte fingrene mine over pannen. Det er varmt og kaldt om hverandre.

Hver dag sitter jeg i sjuende etasje med utsikt over Bestumkilen. Det er tjukt av seilbåter og motorbåter, trær som gulner i toppen, rushtid på veien og strender og busser og regnbyger og Oslofjorden å holde styr på. For den store parkeringsplassen er det lettere, for den deles året bare i to: bobilsesongen og båtopplagsesongen. En sang jeg kommer over får meg til å ringe mormor og si at jeg savner henne. Jeg tar frem dunjakken min, det er den varmeste jakken jeg har og enda er det bare oktober. Nye gater opptar oppmerksomheten min; i helgene går jeg langs Drammensveien, over Skarpsno og Skillebekk, plukker kastanjer i Hydroparken og alle turer leder gjennom Fearnleys gate.

Tilbake på Torshov lurer jeg på om jeg holder på å gjøre meg litt ferdig med bydel Sagene, innimellom kjennes det sånn, et drøyt halvår inn i det tredje hjemmet mitt i dette strøket. Jeg går aldri til Kaffebrenneriet lenger, lager heller kaffen min hjemme. Det jobber en fyr på Rema jeg ikke kan fordra og jeg legger turene mot Ullevål Hageby selv om barndomshjemmet mitt er solgt. Det tar tid å bli venn med tanken; jeg går rundt i fremmede områder av byen min og prøver å finne ut av hvor, men også hva, jeg vil være. Nå, neste høst, i lang fremtid. Fremdeles er det merkedager jeg skal gjennom for første gang uten ham. En advent, en bursdag, en jul, et nyttår. Tiden går sakte og fort. De store spørsmålene slår ut i full blomst og i hjertet er det høst.