2021

Det blir september og jeg bestemmer meg for at leiligheten min skal se japansk ut. Jeg vet ikke om det er japansk eller koreansk, men inne flommer det over av rosa og blå pasteller, på kveldene sykler jeg rundt i nabolaget og henter lamper og krakker fra Finn. Jeg står i bakgården og spraylakkerer halvparten av det jeg eier og tenker på churros, solen legger seg i nakken min og alt jeg vil ha er en fritert snack i hånden. Det er to uker og tre dager siden jeg satt i morgensolen i et varmt land og smakte det for første gang og i ukene etterpå har jeg nesten ikke tenkt på noe annet.

De store vinduene mine står alltid på vidt gap og det eneste som blander seg med den friske luften er lyden av italienerne som jobber på restauranten i underetasjen. Jeg puster inn lyden av den kraftige bassen de setter på etter stengetid og noen ganger naboen min som snakker med hunden sin i bakgården. Det blir ikke stille i hodet før det bråker i byen, om nettene surrer radioen i leiligheten og ambulansene i gatene. Jeg finner en nesten tom boks med vitaminbjørner i en skuff, den er sikkert snart to år gammel og etter at jeg spiser over 30 stykker uten å få vondt i magen tenker jeg på hvor snill kroppen min er. Den er myk på alle overflatene selv om jeg aldri bruker fuktighetskrem. Kroppen løper når den må, den responderer på tunge løft og om nettene sover jeg uavbrutt. Det gjør aldri vondt i hodet og når jeg googler «vanlig hvilepuls» så er pulsen min i den nederste delen av normalen.

Tennisracketen støver ned i gangen. Jeg kjøpte en helt ny tennisracket før sommerferien og på Frogner Tennisklubb er det alltid fullt. En dag finner vi en ledig time klokken ni på kvelden og ute er det fortsatt varmt. Jeg blir svett av tanken på hvor kald jeg skal være i november men akkurat nå er det varmt i september, jeg løper i shorts og joggesko opp til banen og vinner akkurat halvparten av matchene. For et drepende kjedelig opplegg det hadde vært å være best. For en lidelse å være dårligst, men kampen ender 3–3 og det blir 1–0 til alt som er godt.

Tyvene i Oslo beveger seg i alle nabolag bortsett fra mitt, sånn virker det. Hver morgen står DBSen på samme sted og hver morgen er jeg like overrasket over at ingen har rasket med seg den raske lille sykkelen min. Jeg trykker øreproppene hardt inn i øret og hører på de nye podcastene som strømmer ut av telefonen min etter sommerferien, oppover og nedover Kirkeveien. Frognerveien og Pilestredet, lange samtaler i de lange gatene. En jente forteller de nye lungene sine. Hun ble født syk og fikk nye lunger av en dame som døde og selv om hun ikke vet hvem donoren var, er hun så glad i henne at «noen ganger er det som at det ikke er plass i hjertet».

På flyplassen på vei til det varme landet kjøper jeg en Tore Renberg-bok, den første han har skrevet på nynorsk, jeg blir ferdig med den før vi lander. Tore skriver ting som «pulsen er så kjempande, det kan ikkje haldast att, og retninga det har, avviser alt anna». Jeg husker ikke engang hva boken handler om, bare at den fikk meg til å tenke på hvor bra det er at han har skrevet så mange bøker jeg enda ikke har lest. Jeg tenker også at jeg må slutte å spørre folk om hva ting handler om. Boken, filmen, trenger det å handle om noe. Kan ikke handlingen heller handle om hvor mange setninger som er streket under med blyant. Hvor brant det og hvorfor. Gråt du eller lo du. Ble du varm eller kald, ikke: hva handler boken om, men: hva handler den om for deg. Tore skriver «…retninga det har, avviser alt anna» og kommaet er malplassert. Det er grammatisk helt feil og musikalsk helt riktig og det er det Tollak til Ingeborg handler om for meg.

Ute er det fortsatt varmt og inne er det snart Japan. Den nye lampen min er perfekt blå, som den blå himmelen man bare ser i tegneserier, den er formet som en slags sopp med hvite skyer og når jeg slukker lampen så er den myke store knappen selvlysende. Hun sa det, da jeg kom syklende for å hente den, at «den lyser i mørket så det alltid er lett å finne bryteren». Så innlysende, noen ganger, at man skal ha en ting som dukker opp på internett. I sengen er sengetøyet mykt. Pastellrosa og mykt, jeg spiser det siste syrlige eplet og sender søte meldinger gjennom Oslo. Hva gjør du. Jeg er så forelsket i deg. Har du sett denne kaninen som gjemmer ansiktet med ørene. Når svarene kommer rødmer jeg litt, men pulsen er ikke kjempende for i hjertet er det plass.