2024

Det blir september og himmelen er unormalt lys mange dager på rad. Alle de skrivende sitter hjemme og skriver, de sitter på trikken og skriver, på kaféer, i møter, under middager, på toaletter, på fester, over alt blir ordene til, setningene og avsnittene er hylster av ord som skal bære og beskytte. Selv skriver jeg ingenting. Jeg bruker opp tolv pakker Kleenex på en uke og kjøper en almanakk som skal fungere som en slags minidagbok på nattbordet. Selv om det ikke er meditasjon, er det i alle fall et forsøk på tilstedeværelse.

Tekstene finner ingen veier ut, som om kroppen har fått ordpropp: De ligger hulter til bulter som bittesmå steiner et sted i brystet, setter seg fast som bare småstein under sneakers kan gjøre, jeg prøver å få tak i én av dem, men det er som å trekke ut et kort fra nederst i korthuset, det raser sammen og skaper et kaos som gjør at jeg ikke klarer å tenke klart. Det er lettere å scrolle, det er lettere å gå og kjøpe sukkerfritt godteri isteden, jeg går ut for å ringe en telefon mens jeg går en runde rundt parken, men når jeg kommer ut er det ingen jeg har lyst til å snakke med.

Det sies at dyr er intuitive. Det skranglete, 21 år gamle dyret til venninnen min, for eksempel, som alle trodde skulle ta kvelden når som helst, men som brått forsto at eieren ikke kunne miste to stykker på én gang, da begynte det plutselig å spise som en hest, det lille dyret, knappe to kilo, det bare bare spiste og spiste. Sånn er ikke mitt dyr. Det forstår nesten ingenting, livet kretser bare rundt mat, fugler, søvn. Jeg kan komme gråtende inn døren, fortsatt vil det bare sitte de tre vante sekundene i fanget mitt før det hopper ut av armene mine igjen. Når jeg trenger det som mest, kryper det under et teppe og blir værende.

Mange ganger tenker jeg at når alt til slutt blir bra, skal jeg komme tilbake til ham igjen. Jeg går av en trikk, det er sol, et plutselig fall innover i lyset. Brystet frakter pusten helt ned i lungene, helt av seg selv. En ilende fornemmelse av at kroppen holder på å kvitte seg med det, alt sammen. Et akutt behov for å ringe ham og fortelle at alt løser seg, det holder på å slippe, skal vi ikke drikke en kaffe i solen, kanskje akkurat nå? Se som jeg tåler avstanden, jeg kan smelte sammen med deg igjen som at ingenting av dette skjedde, her er beviset. Og like hurtig komme på hvordan alt henger sammen. Det absurde i det hele. Denne knelende overraskelsen overfaller meg overalt i Oslo hele tiden.

Jeg klistrer etiketter på esker, bokhyller, krukker, notatbøker, skapdører, bokser, kleshengere, over alt helt til Dymo-rullen er tom. Jeg prepper nøtter og frø i små glassbeholdere, kjøper sitronsaft så det skal bli lettere å drikke nok vann gjennom vinteren, kjenner at jeg gruer meg litt til mørket. At alt skal bli enda vanskeligere, at viljen skal sitte fast et sted i lårene, nedover underarmene. Jeg fantaserer om å løpe av meg alt: sinnet, skammen, vranglynnet, at jeg kommer ut på andre siden av parken som en destillert versjon av meg selv, renset. Men det skjer ikke. Jeg tenker at noe utenomjordisk må skje for at jeg skal fylles av en lyst til å løpe. Kanskje hvis tungen hans slutter å tie så tungt, da kan det kanskje skje. Kjære september.