Jeg husker at jeg prøvde å forklare deg til noen, og sa: «Hun kommer aldri til å finne det hun leter etter». Jeg syns på en måte litt synd på deg, du var desperat, det var for så vidt jeg også, vi var 18 år gamle, så desperate som bare 18-åringer kan være, men jeg tror kanskje du var enda mer desp enn meg. Eller så lette vi bare febrilsk etter forskjellige ting. Likevel vokste det frem et sterkt fellesskap mellom oss, som ikke handlet om å trøste hverandre, men om å utforske, pushe, våge, tørre, jeg kunne bli helt utslitt av å være med deg fordi du fikk meg til å tenke, være så mye.

To år tidligere var vi 16 år og flyttet alene til England samtidig, alene til hver vår by, begge fikk en roomie som het Hannah. Jeg kjente deg egentlig ikke, var litt skeptisk siden du var fra Akershus, til og med lengre ut enn Lillestrøm, jeg aner ikke hvordan vi kom i kontakt med hverandre i utgangspunktet, men Oslo er lite, stor-Oslo også, tydeligvis. Du kom på besøk til den lille byen jeg bodde i, jeg reiste på besøk til deg, vi gikk langs stranden din, delte hemmeligheter vi ikke en gang hadde delt med oss selv. Så skrev vi, og leste hverandre. Toget langs sydkysten frem og tilbake, og en gang skrev du: «Jeg tror ikke vi kunne vært de vennene vi er nå, om en av oss hadde skrevet tekster som ikke flyter». Å lese hverandre, å leve ut skrivingen i den andres favn, å stikke hull på hverandre med ordene våre, å bli tatt imot av den andre. Jeg var 16 år og hoppet utfor et stup hver morgen og på bunnen sto du og tok meg imot.

Hvor uvurderlig du var skjønte jeg ikke da, men jeg skjønner det nå, når jeg prøver å skrive om deg, og det virker helt umulig: både at du har vært vennen min i 10 år og å forsøke å summere opp. Det er en eksplosiv bølge av deg, og oss, og alt vi har opplevd sammen, som skyller over meg, den er nesten ikke til å holde ut, jeg vet ikke hvorfor det gjør så vondt. Det er nødt til å være kjærlighet, det er det eneste svaret på noe som er så ulogisk: at jeg får vondt av å tenke på deg, du som gjør så godt, likevel gjør så vondt, hva annet enn kjærlighet skulle det vært.

Og plutselig er jeg 25, snart 26 år og lever et dørgende kjedelig liv i forhold til alle de rare livene jeg har levd gjennom livet, og vi er venner igjen, etter at jeg for noen år siden dumpa deg, uten at jeg har noen forklaring på hvorfor jeg gjorde det (du var ikke den eneste jeg dumpa, uten at jeg vet om det hjelper), og du har en samboer og dere har pussa opp kjøkkenet og jeg legger meg tidlig og tar 20-bussen frem og tilbake og det mest eksperimentelle jeg gjør er å ommøblere. Vi går bortover til Salt, jeg har funnet en rar teaterforestilling vi skal gå på, vi er de eldste i publikum, vi passer ikke inn blant de rare ungdommene, vi er for streite, og du sier: De skulle bare visst, og så ler vi litt av oss selv.

En gang reiste du til Nepal for å finne deg selv i en hel måned, samtidig som jeg, «tilfeldigvis», fant ut at jeg også trengte å finne meg selv, så jeg flyttet inn på rommet ditt i det enorme kollektivet ditt i Berlin og bodde der i fire uker, sammen med de syv eller åtte rare folka du bodde med. Jeg tatoverte håndleddet og ble stamgjest på en røyke-bar og skrev postkort til meg selv og til en gammel lærer og resten har jeg glemt. Hva du gjorde i Nepal aner jeg ikke, men etterpå flyttet du til USA og holdt på med ting som provoserte meg og det visste du. Likevel fortalte du. Likevel lyttet jeg og du fortalte om alt du hadde opplevd på kjøkkenbordet hjemme hos moren min, vi lagde alltid te og den ble alltid kald før vi rakk å drikke den opp.

Vi dro på fester i Nittedal og jeg forelska meg i vennene dine og vi satt på rommet ditt hos foreldrene dine og lagde ting med hendene våre, du var alltid mer kreativ enn meg, det fantes ingen begrensninger for deg, på godt og vondt var du grenseløs, som den gangen du ble med til Hemsedal i påsken, du hadde aldri stått på ski før, likevel ble du med opp i heisen og på en eller annen måte kom du deg ned også, men det ble med den ene turen. I bilen på vei hjem skravlet du med mamma mens jeg sov i fanget ditt. Noen ganger tenkte jeg på hvor dumt det var at du ikke vokste opp i nabolaget mitt, at vi ikke kunne mimre om de samme gamle folka og hva vi pleide å gjøre da vi var små. Alt jeg måtte forklare om familien min, og du om familien din, det sies jo at ingen kjenner deg bedre enn de som kjente deg som barn, og jeg skulle så ofte ønske vi kjente hverandre ut og inn, fra barnehagen og til nå. Jeg tenkte på det da jeg skrev til deg: «Hvor har du vært i hele mitt liv?»

Jeg satt på en kafé i Stockholm og tenkte på hvor fin du var. Det var april, vi var bestevenner, jeg hadde ikke kjent deg i to år en gang, da jeg lurte på hvordan jeg hadde klart meg uten deg. Hva om vi hadde møttes på barneskolen? På ungdomsskolen? I åttende, niende, tiende klasse? På sommerskolen eller på fotballtrening? Hva om vi hadde vært venner, også ikke likt hverandre? Vært hverandres strake motsetninger? Så skrev jeg en ny melding: «Jeg tror, du og jeg, vi måtte leve de barndomsårene, og de lange ungdomsårene, hver for oss, for å forstå oss på hverandre, og for å passe inn i hverandres liv». Og nå lengter du ikke vekk lenger, det lengste du reiser er til skriveloftet på Litteraturhuset, og jeg ligger under et teppe på sofaen din og tenker at jeg er på besøk hos en barndomsvenninne, at det føles sånn, jeg slapper av på en måte man bare gjør med de som har vært der hele livet, så på en måte spiller det ingen rolle at jeg ikke vet hvor god du var i slåball på barneskolen.