f, i, t, t, e

Publisert i antologien Vågestykker, Forfatterstudiet i Tromsø

«Hilsen Ulf Nicolai», skriver jeg i alle e-poster. «Hei Ulf», skriver alle tilbake. Bortsett fra «The Queen of Fucking Everything» alias GitteBrikke alias Gitte Vik, viser det seg. Hun åpner med et «Hei», etterfulgt av det obligatoriske kommaet som skal komme etter et utropsord, etterfulgt av det jeg faktisk signerte forrige e-post med og dermed heter, altså «Ulf Nicolai».

Gitte gjør, og har gjort, en formidabel innsats for Scrabble-miljøet i Norge ved å holde orden på Wordfeud-ligaen, som er en viktig motivator og rekrutteringsplattform for alle oss som bare elsker ord og Scrabble. I sommer vant hun Norsk Scrabbleforbunds ærespris: Gullbrikken, og like mye som jeg håpet på et raskt svar på den e-post-oversendte gratulasjonen, forventet jeg ikke at hun skulle svare etter tre minutter. «Hei, Ulf Nicolai. Takk for hyggelige ord. Mvh Gitte Vik». Så mye var mine 782 hyggelige ord altså verdt. Ti ord i retur, eller åtte hvis jeg ekskluderer mitt eget navn, seks hvis jeg ekskluderer også hennes. Det skal ikke være mulig å lese en e-post på 782 ord og deretter rekke å forfatte, og sende, et svar i løpet av tre minutter. Men så er jeg heller ikke «The Queen of Fucking Everything». Jeg vet ikke hva Gitte er kapabel til, for alt jeg vet kan hun ha tatt et kurs i skumlesing. Det er sikkert fort gjort. Det er noe jeg også kunne ha rukket, men jeg er mer interessert i nærlesing, gjerne gjentakende lesing, gjerne gjentakende skriving også. Jeg lager gjerne den samme oppskriften gjentatte ganger, jeg liker gjentakende lyder, gjentakende reiser og gjentakende møter med de samme personene, men jeg liker ikke å gjenta noe jeg har sagt fordi personene ikke hørte etter.

Jeg leser kjernen i e-posten fra «The Queen of Fucking Everything» alias GitteBrikke alias Gitte Vik én gang til: «Takk for hyggelige ord.». Jeg trykker på «Svar»-knappen og prøver å sortere spindelvevet av mulige oppfølginger som dukker opp i hodet: Rask på labben! Speedy GonGitte! Alltid så rask, frøken? Jeg skriver ut det siste alternativet, men feiger ut idet jeg er på god vei til å trykke send. Skriver i stedet: «Hei, Gitte. Du er flink, rask og presis, også til å svare på e-poster. Hilsen Ulf Nicolai». Jeg er imidlertid ikke fornøyd fordi jeg er ganske sikker på at kjernesetningen vil leses feil. Norsk grammatikk gir meg likevel ikke noe annet valg. Fordi jeg stort sett vet hva som er valgfritt, påkrevd og anbefalt, kan jeg godt bryte normer, jeg har for eksempel ingen aversjon mot å begynne en setning med «Og» eller «Men», men jeg liker ikke å bryte regler. Ifølge britisk engelsk rettskriving er det lov å sette inn et komma før «and» eller «or» i slutten av en oppramsing. Selv om Oxford-kommaet er valgfritt, og dermed ikke grammatisk påbudt etter den britiske boka, mener for eksempel leksikografen Susie Dent at det er enklere og mer konsekvent å bruke kommaet hele tiden. Jeg vet ikke hva Åse Wetås og Språkrådet mener, men de mener i hvert fall ikke at vi trenger det på norsk. Uten Oxford-kommaet går jeg dermed glipp av en mulighet til å nyansere budskapet mitt. Gitte vil sannsynligvis lese «Du er flink, rask og presis» slik: Du er alt på én gang: flink, rask og presis. Syntaksen åpner imidlertid opp for en alternativ lesning, der det ikke er en oppramsing, men to setningsledd som står i forhold til hverandre: det første adverbialet konstaterer, mens de to siste bygger opp under det som allerede er etablert. Dermed kan «Du er flink, rask og presis» også leses som at hun er flink, nettopp fordi hun er rask og presis. Hvis Språkrådet tillot å bruke Oxford-kommaet, og alle begynte å bruke det når de ramset opp tre eller flere ting, ville alle lest alle setninger uten Oxford-kommaet, annerledes. Gitte ville lest setningen «Du er flink, rask og presis» som: Du er flink fordi du er rask og presis. Det går an å bruke punktum eller kolon mellom «flink» og «rask», altså «Du er flink. Rask og presis» eller «Du er flink: rask og presis», men det blir ikke den samme setningen. Punktum ødelegger flyten. Kolonet jåler det til. Litt sånn: Her står jeg og er smart. At norsk rettskriving ikke gjør det mulig å garantere at Gitte leser setningen på den måten setningen er ment fra min side, plager meg.

Jeg bestemmer meg for å sitte foran skjermen de neste tre minuttene. Etter dette, sitter jeg foran skjermen i tre minutter. Ingen e-post dukker opp i innboksen.

Jeg fantaserer om at vi er gift og at hun ikke har gitt lyd fra seg på et døgn, og at jeg begynner å kontakte JosteinTT og Bjønnesmor på Wordfeud for å høre om de har snakket med henne. Når de ikke vet, spør jeg Potetgull_1996, sønnen vår, om han har hørt fra moren sin, men Gitte er gone girl. Jeg bestemmer meg for å gi det to minutter til. Jeg sitter foran skjermen i to minutter til. Ingenting skjer. Jeg bestemmer meg for å tenke at hun kan være i et møte eller kanskje i en veldig lang tunnel uten dekning og derfor gi det noen minutter til. Jeg gir det noen minutter til. Når det ikke har kommet noe svar etter 14 timer, erklærer jeg samtalen for over. Jeg tenker at hun kanskje har havnet i en ulykke og mistet språket, men siden hun har mistet språket, er hun ute av evne til å motta helsehjelp. Jeg vurderer likevel ikke å ringe en av nødsentralene.

Jeg har ringt 110 og 113, men aldri 112. Da jeg ringte 110, sa de «takk for tipset» og la på. Da jeg ringte 113 kom det en legebil uten blålys etter 20 minutter. Da hadde den påkjørte syklisten rukket å kaste opp i fanget mitt. Senere fikk jeg vite at legevakten oppdaget en blødning i hjernen hennes og at hun ble sendt rett til Ullevål sykehus der et traumeteam på 12 leger og sykepleiere sto klare. Begge gangene jeg har ringt 02800, tipstelefonen til politiet, har de satt meg rett over til 112. Jeg liker å tenke på de kompakte samtalene mellom nødsentralene og de som ringer inn. De som svarer på telefonen utfører et effektivt detektivarbeid fordi de har fått opplæring i hvilke spørsmål og oppfølgingsspørsmål de skal stille. De spør ikke om mer enn de må. Jeg ser for meg et Excel-ark av oppfølgingsspørsmål, alle avhengige av svarene på de forrige. Flere sammenlagte svar, ikke bare det foregående svaret, legger grunnlaget for de påfølgende oppfølgingsspørsmålene, som en kommunikativ algoritme. Jeg ser for meg to parallelle samtaler hvor de som ringer inn har satt seg fast i noe. Spørsmål 2 er «Har du en kniv i nærheten?», men spørsmål 1 var «Er du alene?», og hvis person A svarte «ja» og person B svarte «nei», vil tredje spørsmål ta utgangspunkt i både første og andre spørsmål. Innringerne vil følgelig få to forskjellige tredje spørsmål, selv om de svarte det samme på spørsmålet som ble stilt rett før. Person A vil kanskje bli spurt om de klarer å hente en kniv. Person B vil bli spurt om noen kan hente kniven for dem. Helse er ikke matte, selv om noen helsearbeidere synes å praktisere det sånn. Det er alltid de med lengst utdannelse. Jeg liker bokstaver bedre enn tall, men hvis jeg må velge mellom en kode med både tall og bokstaver, og en med bare tall, velger jeg den siste. Jeg lurer på om det finnes grenser for hva nødsentralene har spurt innringeren om. Et spørsmål som «Ok, det er bare deg og katten din som er hjemme, hva heter katten din, da?» er for eksempel nødvendig for å trygge, og kanskje avlede, et engstelig barn, selv om spørsmålet kan virke litt søkt. De som ringer inn gir også raske og kompakte beskjeder fordi de ønsker å få hjelp så fort som mulig, men kommunikasjonen deres er ikke nødvendigvis like effektiv fordi de har ikke øvd på å ringe en nødsamtale eller tenkt ut hva de skal si på forhånd. For eksempel er «Jeg er redd for at hun dør» både kompakt og klart, men det er ikke informasjon som hjelper nødsentralen med å hjelpe.

Jeg vet ikke så mye om Gitte, annet enn hvilke konnotasjoner navnet hennes gir, men jeg vet at hun hjelper nye spillere i gang med Wordfeud og at hun tar ansvar for å bli kvitt juksemakere som med fritt spillerom hadde kunnet korrumpert hele greia. Flere jeg har snakket med, og som senere har begynt å spille Wordfeud, har latt seg overraske over at det ikke er tillatt å legge for eksempel OSLO. Hver gang jeg legger EWE eller GETT med nye spillere, kryper de samme kritiske spørsmålene ut av telefonene deres og inn i Wordfeud-innboksen. Jeg visste heller ikke at ewe er et kwa-språk som tales av rundt tre millioner mennesker av ewe-folket i Ghana, Togo og Benin før jeg googlet, men så er heller ikke Wordfeud en konkurranse om hvem som sitter på flest definisjoner, enda mindre å bruke chatten som klagemur, det gjør meg sur, enda surere enn når folk rimer. At OSLO ikke er tillatt er selvfølgelig like naturlig som at NAMSOS ikke er tillatt, eller URUGUAY, eller et hvilket som helst egennavn. Dette lærer de fleste fort.

Den neste ordgruppen nye Wordfeud-spillere bruker å merke seg, er forkortelser, noe som pleier å melde seg mot slutten av første spill når spilleren har glemt å merke seg hvor mange brikker som er igjen i potten, har brukt opp alle vokalene sine, sitter igjen med seks eller sju konsonanter og febrilsk prøver legge ord som FN, NRK eller KG, uten hell. Jeg kunne godt sett for meg at NSF hadde lagt til akronymet PLIVO i Wordfeud-ordlisten, men det ønsket er basert på personlig preferanse, ikke et faglig grunnlag. Jeg liker PLIVO, kort for pågående, livstruende vold. PLIVO er en felles prosedyre for hvordan brann-, helse- og politietatene skal opptre og samvirke ved hendelser der det utøves livstruende vold mot flere personer. PLIVO er et godt ord fordi det ikke ligner på noe annet. Hvis du tror at du hører PLIVO, har du sannsynligvis hørt PLIVO. Jeg lurer på om de opererer med andre akronymer, for eksempel kunne IKA vært en anmodning om å ikke ta affære (ikke alvorlig): «Samtale 23.12.22 kl. 21.09.44–21.11.30. I loggen: IKA.» Jeg liker ikke at det stort sett er mulig å lage et akronym ut av alle ord. Hvis forbokstavene ikke utgjør et ord det er enkelt å uttale, bruker man bare flere bokstaver fra det samme ordet. Alt er liksom lov, resultatet er viktigere enn metoden. Det motsatte av hva overleger tenker. Det kan umulig være tilfeldig at «overlegen» og «overlegen» er det samme ordet. Noen forkortelser er så innarbeidet at vi glemmer at det er en forkortelse, som NAV og NATO. Jeg deltar aldri på quiz fordi jeg synes det er flaut med alt jeg ikke vet. Jeg går rundt og venter på at noen skal spørre meg hva et pangram er, så jeg kan lese opp den beste setningen som dekker alle de 29 bokstavene i alfabetet: Sær golfer med kølle vant sexquiz på wc i hjemby. Jeg tror ikke panseksuell og pangram er beslektede ord, selv om begge handler om å ta for seg hele menyen.

Jeg åpner e-posten min og prøver igjen: «Hei, Gitte».