Det finnes et glippe mellom søvn og våkenhet, der historien forteller seg selv på feil måte. Vi sover gjennom halve dagen uten dårlig samvittighet, mest fordi det er overskyet. Så to omganger med søvn til. Jeg tvinges inn i bevissthet av et stort snork. Hvordan sovnet vi i natt? Hvordan er det mulig å sovne mens man holder på med noe helt annet: en søvnig kjærlighetshistorie.

Jeg lærer at breakfast betyr to break the fast: en historie om sult.

Vi går ut i den rene luften i retning nabolagsrestauranten. Det er så fuckings varmt. Kroateren på De La Casa gir oss en klem, vi får det samme bordet som sist. Helst vil jeg sitte ute, men Yr melder om 20 prosent sjanse for regn. Minutter senere åpner himmelen seg, utenfor er det vått og varmt om hverandre, disig. Forskjellige konstellasjoner av verdens beste jenter spiser lunsj i lokalet, som vanlig er akustikken svært dårlig og maten enda bedre. Vi snakker i små ord og korte setninger: Har du lyst på en kaffe? Har jeg fortalt deg om Anders? Det er en dansk sang jeg vil vise deg etterpå.

Innom Kaffebrenneriet uten å trenge å si hva jeg skal ha: en kjærlighetshistorie.

Tilbake mot leiligheten, jeg tror vi ligner på en krøllete kanin: en historie om Frognerveien vestover.

Så er natten her igjen. Dagen forsvinner før lyset, etter regnet, etter spørsmålene, etter Oslo, mellom det som er sagt, og det som skulle vært det. Jeg tenker at jeg ikke har tenkt en eneste interessant tanke hele dagen. Fulgt etter instinktene, tørste, sult, lyst. I blant er det bedre å være stille og la hendene prate på egenhånd. Kanskje kommer det til å gå bra likevel, det er en tanke som besøker meg i blant. Nå var det lenge siden sist: en kjærlighetshistorie.