ingen vet om denne bloggen

En gang var jeg 16 år og skrev ingenvetomdennebloggen inn i domenefeltet, det var ledig. Senere den sommeren skulle jeg få skjenkebåndet mitt klippet av på Øya, men det visste jeg ikke ennå. Jeg skulle også få kjærlighetssorg for første gang, den skulle begynne i august, peake i oktober. Jeg var en oppfinnsom tenåring, fulgte alltid etter en eller annen følelse.

Ingen vet om denne bloggen skulle få 1000 faste månedlige lesere, jeg skulle publisere ustyrlige tekster hver måned de neste seks årene. Det ble et viktig hjem for meg, et holdepunkt.

På internett var det ingen regler, vi hadde lyserosa og lyseblå Bloglovin’-knapper på toppen av bloggene våre, det var hemmelig hvem vi var, vi skrev fullstendig fritt, en pøl av lange netter, leiligheter, sex, fyll, håp, drømmer og partysvensker. Oslo var aldri så gnistrende som den var i de stygge tekstene våre. Selv om mange av vennene mine leste, snakket vi aldri om det. Kanskje hadde vi ikke noe felles språk for alt det som var vanskelig, sikkert var det sånn.

Tore Renberg skriver om Mannen som elsket Yngve at romanen først og fremst er om de som er sytten år: «Det er de den heier på. Det er de den forsøker å stirre i øynene. (…) Jeg ville at folka mine (…) skulle bli beskrevet i det som kanskje er det siste naive året av livet ditt».

Det er nok en ganske presis beskrivelse for mange av oss. Var det et bloggkollektiv? Det er fristende å sette en slik sentimental merkelapp på årene 2010–2016, vi var mange som skrev, alle kunne URLene utenat, i diverse gruppechatter prøvde vi alltid å grave oss frem til hvem som var hvem.

Vi het ute er det melkehvitt, den som lar feet gresse, tingsomvirker, februarlys, un état de rêverie, ta mig till dans, strekhjerte, og alle leste Dear Coquette som pensum. Ingen av oss kunne skrive like rått som Sandra Beijer, men vi prøvde med det vi hadde.

Nå er vi voksne, mange av oss skriver fortsatt, vi er ikke like desp lenger, vi skjønner litt mer, alt er ikke så melodramatisk. Jeg ønsker meg sjelden tilbake, men jeg er ofte glad for at alt som skjedde, skjedde. Eller som Tore Renberg skriver:

«Og det er et satans sterkt blikk vi har, som syttenåringer. Det kan ingen ta fra oss.»