livene til folk gikk videre.
de lurte på om det var salg på salmalaks.

jeg lurte på: hvor er de uniformerte mennene
som barrikaderer gatene og gjør alt trygt igjen.
hvor er den nyopprettede nødlinjen.
hvor er brannbilene. legebilen
som kommer først til stedet
og undersøker om pasienten trenger at en svær bil
med kjetting og blålys kommer og henter henne

hvor er sykepleieren som legger en hånd langsmed kinnet
på en så snill måte at det nesten kan minne om lindring
i det stikkende hvite lyset oppover kirkeveien.

hvor er traumeteamet som står med åpnere armer
enn noen av vennene mine klarer å ha.

jeg tenkte at det manglet en journal som inneholdt ekg-overvåkinger, blodtrykksmålinger, ekkokardiografier, tilt-tester, angiografier, myokardscintigrafier, blodprøver og doppler-ultralyder, men ingenting av dette skjedde.

jeg ventet på at noen skulle snakke det samme krisespråket som meg. men ingen ord nådde frem og ingen ord gjorde et forsøk på å trenge seg inn heller.

stillhet: et ord med fantomsmerter.

hvor er overlegen som stormer inn i rommet og måler hjertefrekvens, vurderer blodtilførsel, analyserer hjertebelastning, sjekker oksygenforbruk, måler oksygenmetning, eksaminerr blodårer, kartlegger hjerteklaffer, identifisere arytmier og lager en tiltaksplan med forsiktig optimistiske tilfriskningsprognoser

det var ingen uniformerte mennesker som stod og blinket med lommelykt ned i halsen min eller skar ut noe fra huden som måtte sendes til et tysk laboratorium.

vanlige ting fortsatte å skje i sin vante takt: matbutikken åpnet og stengte, elisenbergtrikken var i snitt tre minutter forsinket. en ny sesong kom og gikk. jeg satt ved spisebordet med mitt patetiske behov for trøst.