2024

er jeg overbevist om at det er feil som de sier, at sorgen springer ut av savnet. Det gjør den ikke, den springer ikke ut av den musestille telefonen, ikke ut av pekefingeren som drar seg nedover menyen og må slepe seg rett forbi den retten, den vinen, kanskje ut av hele restauranten, kan vi gå et annet sted?, jeg vet om et annet sted ikke så langt unna. Sorgen springer ikke ut av å ville noe som du ikke vil, men å selv både ville og ikke ville. Det dobbelte i: ring meg, jeg vil aldri snakke med deg igjen. Fortvilelsen i at begge deler er sant. Sorgen er å tilfeldigvis stoppe på hver vår side av et rødt lyskryss, du som vinker meg over, føttene mine som sitter fast i asfalten, jeg som likevel løper over og trikken som hyler i bremsene. Du som peker på den blå vogna og roper, har du ikke lært noen ting? og jeg som svarer hvordan mener du jeg skulle fått til det, kan du gå herfra, det blir alltid et jævla oppstyr rundt deg.