hej jag tatuerade din dikt
«I bland kan det vara
klokt att tystna och
låta händerna fortsätta
samtalet på egen hand.»
Jeg overlevde pandemien med å isbade, lage cocktails og lese bøker. Det er ikke dette denne historien handler om, men det er her den begynner, med neglesprett på fingrene som bladde seg inn i nye papiruniverser hver kveld.
Jeg løp ute hver dag, blokket ut en «utetime» i kalenderen, løp til jeg mistet følelsen i lårene, rundt omkring i Frognerparken, ut til Bygdøy, ned til Tjuvholmen der jeg badet på bryggen nesten hver uke gjennom den mørkeste pandemivinteren. Det var grusomt, men det var jo tilværelsen også, og livet ble mindre grusomt av lykkepillen det viste seg å være å gi kroppen et kuldesjokk med jevne mellomrom.
Så bestilte jeg bøker. Helvetes mye bøker på adlibris.com, de dukket opp på dørmatten utenfor leiligheten min til alle døgnets og ukens tider føltes det som, jeg hadde alltid glemt hva som var på vei, kanskje fordi jeg hadde sittet på internett i sen cocktailrus, kanskje fordi det beste med årene 20/21 var nettopp bøker, tiden som fantes, mellomrommene som åpnet seg.
Det var et dikt jeg ikke fikk ut av hodet. Det lignet ikke på noe annet jeg hadde pleid å lese eller like, det var så fullt av lys, håp, ømhet, som at alt ville kunne åpne seg, at verden ville kunne brette seg ut og reparere alt, bare fordi dette diktet fantes.
Jeg tenkte at det måtte springe ut av et mørke. Noen som kan skrive så gnistrende lyst, må nødvendigvis bære på det samme gnistrende mørket.
Fem år senere sendte jeg en melding til Kurt Levlin på Instagram: hej jag tatuerade din dikt.
Oj, vilken ära, skrev Kurt tilbake. Så skrev vi ikke noe mer. Kanskje var jeg litt flau, som at det var litt í mesta lagi å forevige en anonym finlandssvensk manns ord langs overarmen. Vi svarte på hverandres stories noen ganger, det var sånn jeg fant ut at han var finsk, og ikke svensk, etter at han svarte noe på finsk en gang jeg var i Helsinki. Det hele begynte å falle på plass. Dysterheten i finnene, det er den måten vi rimer på hverandre, som at det går et usynlig bånd gjennom skogene og fjellene i nord.
«Finnenes mektigste fiende er mismotet, sørgmodigheten, den bunnløse apatien. Tungsinnet svever over dette ulykksalige folket, opp gjennom årtusenene har det lagt alle finner under seg og gjort folkesjelen dyster og alvorlig. Bedrøvelsen har så til de grader festet grepet at mange finner ser døden som eneste mulige redning fra angsten.»
Kollektivt selvmord, Aarto Paasilinna
Så går det enda noen måneder. Og det var egentlig hit jeg skulle. Kurt spør om adressen min, han har skrevet en ny bok, og den skal finne veien fra Finland til postkassen min i Oslo, og jeg skal lese Handbok om igjen og om igjen, for meg selv, for gjester, for meg selv igjen.
Hendene, hva er det med dem? Er det ikke der alle historier begynner? Så mye hendene skal holde i, holde ut, holde av, holde på med. Det har min venn Kurt skrevet en bok om.
