ja faen heller du kan godt ha dårlig samvittighet

«Trolig finnes det også et fasitsvar på hvordan mor og datter burde forholde seg til hverandre, så hvorfor i helvete kan ikke en eller annen medfølende sjel holde den lappen opp foran oss snart og lese høyt det som står skrevet; vi er mange som lurer.»

Vær snill med dyrene, er det en slags miljøpolitisk kommentar av en bok? tenkte jeg inne på Norli Brønnøysund, 10 min før stengetid.

Det skulle regne hele neste dag, men jeg leste ut boken allerede samme kveld. Monica Isakstuen skriver kompakt, poetisk og ekkelt ærlig om en familie på tre som går i oppløsning: De får et barn, kort tid etterpå går hun. Men som med alle skilsmissehistorier: Man er jo fremdeles så smertelig bundet til hverandre. Og barnet, som deles i to. Og skammen, som opphøyes i seg selv, om selvbebreidelse, om å drømme om at den andre forelderen blir påkjørt av et godstog.

Det tok meg et par uker å fordøye og sortere denne romanen. Litt fordi jeg selv var det barnet (som bodde i bag fra jeg var ett år). På sett og vis var det en slags trøst å komme så tett på en fortvilet mamma. Litt sånn, ja faen heller, du kan godt ha dårlig samvittighet for at jeg måtte savne noen hver julaften og for at du aldri kunne sitte ved sengen min hver kveld din rotte.

Jeg brukte mange år å få tak på min egen sorg over å ha savnet mammaen min så mye gjennom livet, det var først etter at jeg ble 25, 26, 27 at jeg begynte å kjenne på et sinne. Som barn er man lojal, lojaliteten er viktigere enn ens egen ensomhet. Som voksen vil jeg noen ganger skrike rett ut: Hvorfor holdt dere ikke bare ut? Hvorfor ødela dere alt? Hvorfor måtte jeg flytte hjemmefra før jeg fikk sove på samme sted i mer enn sju dager?

Samtidig er fortellingen en forklaring på hvor mye det koster å oppløse en familie. Ingen mamma gjør det uten at det er en absolutt nødvendighet. Disse mødrene ofrer alt, risikerer alt. Hvor mye har mine egne foreldre holdt masken, holdt motet, holdt fortet, for at jeg skulle ha det så bra som mulig? Sannsynligvis hundretusen mye. Det er lett å få en dyp sympati med moren og faren min etter å ha lest en slik bok: De gjorde så godt de kunne. Monica Isakstuen er en varm hånd langs kinnet til alle barn, alle mammaer, alle pappaer, som er på vei til å gå til grunne eller som har gått til grunne.