dikt som savner fluktveier
«Det har gjort ont nu, igen
i flera dygn.»
Da Ola Julén ble spurt om hvorfor han skriver, svarte han «Det gör jag inte». Han sa også at han hadde strøket alt bortsett fra sannheten.
Jeg har sjelden lest noe mer avskåret enn Orissa: 161 sider, hvert dikt består av én setning, hvert av dem står ensomt på høyresiden. På venstresiden en tung, hvit overflate. Diktene savner utganger, fluktveier. Det sies at det tok Ola Julén sju år å skrive dem ferdig.
Orissa er pinlig banal, og refusert av alle de store svenske forlagene før et nytt, lite forlag ga den ut i 1999. Mange har nok avvist den etter dette også, «dette kunne jeg skrevet selv», likevel har debuten blitt en slags kultklassiker i Sverige.
En lege i Malmö ved navn Hanna Frost forklarer at boken er «som att klä av sig naken och drapera sig med brännmaneter». En annen leser jeg finner på internett, journalist Johan Kronquist, skriver at «jag åt och drack dessa dikter, dessa utkastade, hungrande rader; de var kött och blod, och jag skäms inte ett dugg att erkänna att jag grät. så starkt upplevde jag denna lyrik.»
Johan skriver også: «Många försök har gjorts att placera in orissa i en litterär tradition: avantgarde, koncept, nyromantik etc, men det går inte. Den flyr varje kategorisering som en blöt tvål. Orissa är Orissa.»
Alt i meg ble selvfølgelig dødsnysgjerrig.
Jeg forstår ikke så mye mer etter å ha lest, av hva han fikk til eller ikke fikk til, men det er kanskje ikke heller poenget. Når man leser bøker med et virkelig avhugget språk, synes jeg ofte de bærer med seg noe ekstra originalt. Det lille som står igjen er ekstra sant, linjene har menneskelige innsikter jeg bare kan drømme om å ha selv. Jo kortere, desto klokere – sånn er logikken.
Noe slikt finnes ikke her.
Diktene tilfører ikke noe nytt, innsiktene er ikke overjordiske, det er bare en fortvilelse som står der og drukner i fortvilelse. Det er jordiske dikt. Man blir ikke klokere, og sånn er det jo med fortvilelse også. Man blir ikke klok av å være fortvilet, man blir jo bare mer fortvilet. I denne boken sitter klaustrofobien fast mellom sidene, som kattehår.
«Jag har längtat så länge efter hösten
och nu är det höst.»
