Vi lærer tidlig at vi må være pene, milde og vellykka for å være verdt noe. Det er en oppskrift på skam. Vi skammer oss for hvordan vi ser ut uten sminke, hvordan vi oppdrar barna våre, hvor mye vi spiser, hva slags sex vi liker, hvor vi setter grensene våre, hvor høyt vi snakker, hva slags krav vi stiller, hvor sinte vi blir, størrelsen på puppene våre.

Hvorfor skammer vi oss, vi gjør det fordi vi ble lært opp til at vi hadde en jomfruhinne – et ord som inviterer til at seksualiteten vår er noe som skal kontrolleres. Vi skammer oss fordi guttenes uakseptable oppførsel ble bortforklart med at gutter er gutter, altså at gutter har naturlig lov til å gjøre visse handlinger, selv om det er ubehagelig. Vi fikk høre at det er bra å ha hår på brystet, et uttrykk som impliserer at det modige tilhører det mannlige. Vi ble forklart at den fremre delen av bekkenet vårt kalles skambenet, uten at vi skjønte hva det gjorde med oss. Vi lærte at femme fatale beskriver en kvinne som er manipulativ, men det er ikke før etterpå vi ser og skjønner at det aldri fantes noe slikt uttrykk for menn.

Derfor er debatten om mammapølse relevant (vinterens betegnelse for den ankellange boblejakka, fordi den angivelig får kvinner til å se ut som en pølse). Det er et ord som gjør narr av hvordan kvinner ser ut, når alt de har gjort, er å kle seg for å unngå urinveisinfeksjon i 10 minus. Retorikken forsterker myten om at vi forfaller når vi får barn, som om det er noe småpinlig over en kvinne som har gitt opp stilen. Mammapølsa kverner seg inn i vrangforestillingen om at kvinner slutter å ha verdi den dagen menn ikke lenger anser dem som liggbare. Å snakke om mammapølsa er å påføre kvinner skam.

Er det mulig å se for seg et konsept uten å ha et ord for det? Hvordan oppstår en holdning? Dét er problemet med mammapølse. Ordet avslører samfunnets dype kvinnehat, det nører opp under den evige damned if you do, damned if you don’t: Så grå mus du er i den boblejakka, er det mulig å i hvert fall prøve? Det skjørtet ditt er farlig kort, vet du hva slags signaler du sender ut? Kan du kle på deg? Kan du kle av deg?

Kan hun der jekke seg ned litt?

Hvorfor er hun så stille?

Er hun følelsesløse dama der psykopat?

Må hun alltid være så drama queen?

Et ord er aldri bare et ord. Språket vårt er ikke bare meninger og idéer – det røper holdninger, også. Hvem vi er, gjenspeiles i språket vårt. Samtidig er det åpenbart at formelen også går andre veien: Språket påvirker hvem vi er.

Tenk på dette neste gang noen sier konebil, om så med glimt i øyet. At noe er girl math, at det var en kvinnelig lege som gjorde ditt og datt (svært sjelden er fagpersonens kjønn relevant). Tenk på det når du skroller forbi noen som snakker om å være SHE-EO og girl boss. Å bruke disse ordene gir næring til idéen om at CEO og boss ikke er kjønnsnøytrale konsepter. Underforstått: De er kodet som mannlige. Så selv om å være girl boss er et forsøk på å bevise at kvinner kan, virker det bare mot sin hensikt.

Å endre verden skjer like mye i lovverket som det skjer fra innsiden i oss, der språket springer ut fra. Se på queer, et ord som ble brukt for å spytte på skeive folk, og som nå ikke (bare) er et skjellsord. Det skeive miljøet har tatt det tilbake, insistert på å bruke det med positivt fortegn. Nå er Queer Eye på Netflix god stemning. Det samme har begynt å skje med homse. Det samme holder på å skje med lesbe. Å kalle seg skrivejente følger den samme logikken.

Ord som formann og fylkesmann finnes omtrent ikke lenger, men det skjedde ikke av seg selv. Det skjedde fordi noen tok til orde og krevde en strukturell endring. Det er ikke magi at helsesykepleierutdanningen fikk flere mannlige søkere, det skjedde etter at yrkestittelen helsesøster ble byttet ut med helsesykepleier. Så når sønnen din kan gå og snakke med en mannlig (!) helsesykepleier på skolen, skal du vite at det ikke kom av seg selv, men at det startet med en samtale om hvilke føringer språket faktisk gir.

Hvordan motvirker vi den underliggende sexismen i språket, vi gjør det ved å være bevisste språkbrukere, ved å ikke bare svelge ord som familiefar eller mompreneur,  men å legge merke til det, hva det gjør med oss. Noen ganger følger språket etter holdningene våre, men oftere enn vi kanskje liker å tro, er det holdningene som følger etter språket.

God 8. mars til alle! Jeg planlegger forresten å slutte å være feminist. Det blir den dagen det forskes like mye på endometriose, kvinnehjerter og hormoner som på ereksjonsproblemer, den dagen ingen politikere står på tv og argumenterer mot samtykkelov, den dagen jeg ikke lenger er redd for at noen jeg er glad i skal bli banket opp av partneren sin (alle kvinner jeg kjenner, kjenner noen) og den dagen en mann som var drita på Dagsrevyen, er førstesidestoff i VG, og det står et sted langt ned i brødteksten at Emilie Voe Nereng forresten også var i studio, ditto bedugget. For eksempel

(Bildet er meg som venter)