rant_verdensdagen.doc

For fire år siden parkerte jeg den rosa scooteren min utenfor et stort bygg og satte meg på venterommet. Jeg tenkte at selv om de to første timene hadde vært ganske dårlige, så er terapi en prosess, behandler og terapeut må bruke litt tid på bygge et rom sammen bla bla bla.

Så kom jeg inn og sa: «I dag har vært helt krise, jeg har gått inn på toalettet på jobb ca hvert kvarter fordi jeg har vært besatt av huden min. Den føles stram og sår og kvisete og fæl, og selv om jeg vet at det bare sitter i hodet mitt, så er det jo nettopp det som er problemet: det sitter i hodet mitt, jeg får ikke fred fra hodet mitt, jeg får ikke til å jobbe, jeg klarer ikke å konsentrere meg, i dag handler alt om huden min, forrige uke var det noe annet, neste uke er det noe annet, men jeg får uansett ikke fred fra det dumme hodet mitt.»

Responsen fra andre siden av rommet: «Men du har jo ikke dårlig hud?»

Meg: «Men jeg lurer på hvorfor jeg er så besatt av huden min. For det er ganske slitsomt.»

Responsen: Men nå har jeg satt meg helt inntil deg, og jeg kan bekrefte at det ikke er noe galt med huden din.»

Senere skrev han ut resepter på angstdempende og stemningsstabiliserende som jeg sto på i et par måneder, før hjernen min naturlig nok bestemte seg for å bli helt grøt, og jeg sluttet å dytte i meg piller som noen random psykiater hadde skrevet ut på måfå uten så mye som en enkel screening av pasienten han hadde hatt foran seg.

Resultatet? Først ble hodet mitt klart igjen, og så ble jeg rasende. Rasende av å tenke på: hvor ressurssterk du må være for å få helsehjelp i Norge.

Omtrent sånn her har det vært frem til i år:

Hvis du ikke er rik nok for å betale for private tjenester, må du først bestille fastlegetime, overbevise legen om at du trenger samtaleterapi og så blir du bare sendt derfra med en henvisning i hånda. Den blir ikke sendt noe sted – du er selv ansvarlig for å finne veien inn i Helsenorge-jungelen, grave deg frem til du finner en PDF hvor du igjen må finne ut av, uten veiledning, om du trenger psykiater eller psykolog med kommunal driftsavtale. Så er det bare å begynne å ringe fra toppen (cirka 100 navn) eller sende brev i posten. E-post? Nei. Ikke noe skjema, ingen nettsider, bare en miks av mobil- og fasttelefonnummer og kanskje en postadresse (så du vet om du potensielt må reise over hele byen for å gå i terapi) hvis du er heldig.

Og mer informasjon utover at de er psykolog eller psykiater? Behandlingsform, spesialiseringer? Glem det. Og når du begynner å ringe, så har 20 prosent gått av med pensjon (jepp) og 30 prosent blir sure når du ringer fordi de har avviklet den kommunale driftsavtalen sin og «Hvor har du fått dette nummeret fra?!». Lurer på hvor de stakk. Og jeg lurer på hva alle de som trenger hjelp med for eksempel telefonskrekk gjør.

Først ble hodet mitt klart igjen, og så ble jeg rasende. Rasende av å tenke på: hvor ressurssterk du må være for å få helsehjelp i Norge.

Jeg har tatt denne ringerunden fem ganger de siste ti årene, altså cirka annethvert år. Hver gang jeg endelig har fått napp (og ventet tre, fire, fem måneder i kø) har jeg avsluttet det fordi terapeuten har gitt meg dårligere hjelp enn jeg klarer å gi meg selv.

I Helse Sør-Øst fikk vi imidlertid nye regler 1. september 2023. Nå har vi fått et felles henvisningsmottak. Hurra! Eller, hva betyr det? Jo, det betyr jo at «alle voksne pasienter som skal henvises til avtalespesialister innen psykisk helsevern må få henvisningen rettighetsvurdert. (...) Pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, vil få tilbud om helsehjelp (...)».

Altså må noen vurdere om vi i det hele tatt har rett til nødvendig helsehjelp. Det er det mest bisarre jeg har hørt. Setningen henger ikke på greip: Hvis «nødvendig helsehjelp» er definert som nettopp nødvendig, hvorfor må vi da kvalifisere til å ha rett på den?

Hvis du trenger psykisk helsehjelp i 2023, er det dette som er realiteten. En slags bingo, eller «Vi spiller – Vil du bli frisk?» hvor hjelpemidlene er Ring fastlegen (åpent tirsdager og torsdager mellom 13:00–13:30) eller Spør Facebook. Og den hjelpen som finnes, er ikke engang brukbar.

Hvis «nødvendig helsehjelp» er definert som nettopp nødvendig, hvorfor må vi da kvalifisere til å ha rett på den?

Blir det bedre? Det blir verre. En annen psykolog jeg gikk til, tok opptak av samtalen vår på telefonen sin. Jeg oppdaget det midtveis ut i timen og han beklaget seg og sa det ikke var med vilje. Da hadde jeg nettopp svart på fem, seks, sju inngående oppfølgingsspørsmål om detaljer fra sexlivet mitt, til tross for at jeg sa at det ikke var sex problemene mine handlet om eller bunnet i.

Etterpå tenkte jeg på alle jentene som får grensene sine tråkket på av voksne menn og maktpersoner. Jeg tenkte også på de som sier «men de var jo med på det selv».

Til det har jeg én ting å si: Prøv selv.

En annen gang tar jeg en (ny) tur til fastlegen og ber på mine knær om å bli henvist til DPS. Etter en evalueringstime, får jeg avslag på videre behandling: «Du er ekstremt psykologisk anlagt, det er en fryd å høre på refleksjonene dine. Vi hadde elsket å jobbe med deg».

Så er jeg altså en stjernepasient, bare at plot twist: Jeg er ikke en pasient, for jeg får ikke hjelp. Jeg holder på å brenne opp av kaoset inni hodet mitt, men hjelpen finnes ikke. «Du klarer jo å gå på jobb».

Spørsmål jeg har måttet stille meg selv: Er det jeg som er for kravstor? Dårlig pasient? For frisk? For vanskelig å ha med å gjøre? Umulig å hjelpe? Og hva gjør alle de som ikke har de samme ressursene til å finne frem i systemet og representere seg selv når de snakker?

En annen psykolog jeg gikk til, tok opptak av samtalen vår på telefonen sin. Jeg oppdaget det midtveis ut i timen og han beklaget seg og sa det ikke var med vilje.

Jeg synes ikke det er for mye å be om at vi i Norge skal ha et helsevesen som hjelper de som holder på å gå til grunne, før de faktisk går til grunne. Jeg synes det er nok fuckings snakk på Verdensdagen for psykisk helse om at vi må huske å ta vare på hverandre.

News flash: Vi tar allerede vare på hverandre fordi vi har ikke noe valg! Venner, familie, kolleger stiller allerede opp for hverandre fordi det er ingen andre som hjelper oss! Regjeringer fra begge sider mislykkes i å prioritere helsevesenet fordi regnestykket er for komplekst til at de skjønner hvor mye det koster å nedprioritere psykisk helsehjelp. Jeg kan ikke en dritt om (samfunns)økonomi, men jeg vet dette: Mennesker som blir syke uten å få hjelp, blir sykere av det. Syke mennesker er både ikke i stand til å bidra til fellesskapet, og de bruker fellesskapets ressurser. Og så slutter sykepleiere i jobbene sine, leger tar livet sitt og psykologer starter privatpraksiser som koster 3000 kr for 75 minutter. Jeg skjønner dem godt. Det er uansett tap over hele arbeidslinja, helselinja og menneskelinja.

Jeg kan ikke en dritt om (samfunns)økonomi, men jeg vet dette: Mennesker som blir syke uten å få hjelp, blir sykere av det.

Dårlig psykisk helse er et strukturelt problem, det fostrer enda større sosioøkonomiske forskjeller, det øker klasseskillene, og som vanlig er det de fattigste og svakeste som taper. «Du må ha penger for å bli rik» ja og så må du ha et dårlig utgangspunkt for å få det enda dårligere. Penger går i arv, det gjør helse også. Trolig er det ganske mange mennesker i Norge som har behov for større eller mindre psykisk helsehjelp, så hvorfor i helvete kan ikke en medfølende regjering fikse dette for oss snart og hjelpe oss? Helt seriøst, hvor er den hjelpen? 

Til slutt: Jeg har det bra nok! Altfor mange har det veldig mye verre, men jeg kan bare snakke ut ifra min egen historie. Det tristeste med min historie er at den er så sinnssykt lite unik.