2024

Bekmørkt vann, jeg setter meg på bryggekanten der en svane ligger og vaker. Det går ti minutter. Fortsatt er den der. Fortsatt er jeg her. Så svømmer den bort fra meg, tror den at jeg skal skade den?, det skal jeg ikke. Jeg sitter og dingler med bena en god stund til, venter. Så seiler den mot meg igjen. «Er du helt emo eller?» spør jeg og spytter ned i vannet. «Du vet hva de sier om ensomme svaner?» men hvordan skal den vite det.

Nebbet dukker ned under vannflaten, den melkehvite fuglen baner seg enda nærmere føttene mine, da blir buen på den bøyde nakken så vakker at jeg får lyst til å gråte. Hvis jeg strekker meg, kan jeg stryke den langs fjærene, kjenne 40 graders varme bre seg ut inni håndflaten. Jeg drar beina opp og setter meg på huk, strekker ut hånden og da skvetter den unna, som på bestilling. «Jævla svane!» roper jeg, et brått raseri trenger seg insisterende ut i kroppen, ned i den ene hånden min. Hånden min plukker opp en stein, kaster den hardt mot fuglen, treffer. Mørkerødt blod folder seg ut mellom fjærene og vannes ut i vannet, lyserødt.

«Du vet hva de sier om ensomme jenter?» spør en mann som dukker opp fra ingensteder. Jeg har ikke sett ham før, men det er noe med den raspete stemmen hans, måten han må ha stått lydløst bak meg, det er noe hemmelig ved ham som jeg nesten kan se, et hvitt lys i øynene. «Er du også helt emo, eller?» svarer jeg og han sier «Hæ? Nei, jeg ville invitere deg ut på en øl. Ensomme jenter har alltid lyst på en øl». Jeg tenker på svaret, at svaret er å be om for mye.