sommerfugleffekten

Jeg sitter i et dørgende kjedelig møte i starten av 2020, aner ikke hva det handler om, men jeg husker dette møtet spesielt godt fordi det er da jeg kommer på idéen om at det hadde vært gøy med et nytt navn.

Ida Maria? Litt fantasiløst.

Ida Victoria, litt for Paradise Hotel.

Ida Nikoline? Ida Nicoline?

Med k blir det porno.

Ida Nicoline er mer passende.

Det er vilt lett å søke, og allerede dagen etter er mitt nye navn automatisk godkjent av Skatteetaten og registrert i Folkeregisteret. Smooth! Ganske raskt blir jeg besatt av mitt nye navn, aldri mer å slutte å reagere på fornavnet mitt fordi det er minst to andre som heter det samme, og de som roper på Ida skal alltid ha tak i en annen Ida.

Og signatur? Endelig skal den være mer enn en liten prikk, like lang som den er høy. Oppdager også at man ikke trenger å løfte blyanten for å skrive nicoline (med liten n) med løkkeskrift, skriver nicoline nicoline nicoline nicoline nicoline. Skriver til min første venn, Nicoline, og forteller hvor glad jeg er. Vi kranglet alltid veldig mye, og jeg elsket henne ubetinget. Når jeg tenker på henne er jeg 4 år igjen, det er varmt og trygt i brystet. Så klart kunne det bare bli Nicoline.

Så klart kunne det også bare bli krøll herfra og ut.

Jeg tar tak i det administrative opprydningsarbeidet umiddelbart. Nytt bankkort, check. Nytt førerkort, også check. På Risløkka trafikkstasjon ser jeg mitt snitt til å spørre om å få ta et nytt bilde, han i skranken begynner å le fordi han skjønner hvorfor jeg spør. Tenker at jeg fikser nytt pass senere.

Selvsagt skal jeg også ha ny jobbmail. En utilsiktet konsekvens av å insistere på å måtte ha ny mailadresse som arbeidstaker i et IT-konsern med 13 000 ansatte, er at denne dupliserte identiteten skal hjemsøke meg de neste tre årene. Jeg blir kastet ut av Slack, jeg får ikke til å hente lønnsslippen, det er regelrett krøll med Microsoft Authenticator-appen og så videre. Jeg kan feilmeldingene på rams:

Invalid input.

Unauthorised ID.

You do not have access to this file.

User not found.

Something went wrong.

Root cause er alltid noe à la: «Vi hadde lagt til den andre e-posten din og nå får vi ikke endret det fordi systemer er avhengig av at du logger inn og godkjenner endringen selv.»

En annen utilsiktet konsekvens skjer bare noe måneder senere. Fordi jeg fortsatt er BESATT av å hete Ida Nicoline, og kanskje enda mer Nicoline enn Ida, kommer jeg på idéen om å introdusere meg selv som Nicoline til alle nye mennesker resten av 2020. Jeg begynner blant annet på et nytt studie, tenker at disse menneskene uansett er forbigående forbindelser, men dessverre tar jeg feil. Jeg får en håndfull nye venner på Blindern, og som om det ikke var rart nok å blande vennegjenger fra før av, er det i alle fall pussig etter dette. Det hele er ganske forvirrende. Eller egentlig: Fy faen så flaut det er.

Spol frem fire år, mars 2024. Ganske mange ting skjer på én gang, og jeg skal få nok et møte med utilsiktede konsekvenser av navneendringen fra 2020: bankkortene mine utløper, passet mitt fra 2014 holder på å utløpe, kodebrikken tar kvelden og BankID på mobil skal skrus av for godt. Jeg tenker: Smooth! Alt dette skal jeg sette meg ned og fikse en kveld.

Når jeg omsider finner den kvelden (det tar altfor lang tid), er BankID på mobil skrudd av for litt over et døgn siden. Det betyr at jeg står uten mulighet til å legitimere meg. Og hvordan logger man inn i BankID-appen uten legitimasjon? Det er ikke mulig før banken har fått verifisert identiteten din på nytt. Denne ID-kontrollen gjøres via tjenesten PUM (Personlig Utlevering Mottakingsbevis). PUM funker sånn at du får et brev på Posten som du må hente ut med pass. Posten skanner passet, som følgelig må være gyldig, og sender denne bekreftelsen til banken. Nå begynner det å brenne litt her, kjenner jeg …

Første PUM-forsøk: Bortsett fra at Geir på Joker Elisenberg må rope på Martiiiin? Har en PUM-kunde her!, viser PUM seg å være fryktelig enkelt. Det hele tar tre minutter. Dessverre blir ID-kontrollen min avvist av banken dagen etter fordi signaturen ikke samsvarer med passets signatur, noe som ikke overrasker meg fordi jeg kommer på at jeg signerte med «Nicoline», et mellomnavn jeg ikke hadde i 2014, og som dermed naturligvis ikke er en del av signaturen i passet. Det sendes automatisk (!) et nytt PUM-brev.

Andre PUM-forsøk: Geir ser ut til å klare seg på egen hånd nå, men han får en feilmelding i systemet sitt, en feilmelding han ikke fikk forrige gang. «Navnet i passet samsvarer ikke med det folkeregistrerte navnet? Jeg kan skrive inn Nicoline manuelt, men jeg blir litt usikker her». Martin er ikke på jobb, men tar heldigvis telefonen. Konklusjonen er at jeg må snakke med banken (igjen).

Jeg tenker at et nytt pass kanskje er på sin plass først som sist, og på Grønland politistasjon har de ledig time samme kveld. Her trenger jeg heldigvis ikke noe mer enn et ansikt, to pekefingre og et pass. Det er en analog og digg prosess. Hun klipper passet mitt i to.

Det er mulig at jeg faktisk rekker å motta det nye passet mitt før hentefristen på PUM-brevet går ut – og at jeg dermed får gjennomført ID-kontrollen med et pass som samsvarer med mitt folkeregistrerte navn. Når det likevel ikke skjer, ringer jeg til banken (igjen) og gir beskjed om at jeg ikke får hentet ut brevet fordi jeg nå også mangler gyldig pass. Om det i det hele tatt var gyldig i utgangspunktet. Jeg har reist ut av Schengen tre ganger på gammelt navn siden 2020, men det er av det norske postverket man skal bli avslørt.

«Det går bra», sier banken, «du kan bare bestille ID-kontroll på nytt, men akkurat nå holder vi på å bytte PUM-system! Jeg vet ikke så mye om det! Annet enn at det blir enklere!, men i forbindelse med overgangen har vi én måneds nedetid for PUM! Så jeg er redd du må vente til etter påske med å bestille ny ID-kontroll og opprette ny BankID.»

Det nye passet mitt blir selvfølgelig levert…dagen etter hentefristen. Nok en gang er jeg et lite, skjebnesvangert døgn for sent ute, men utseendet ser i det minste ut til å ha oppgradert seg siden 2014. Man må ta det man kan få.

Jeg venter i spenning nå. På PUM 2.0. På mitt nye liv som helintegrert innbygger! Det blir fint å få bestilt seg en legetime. Det blir fint å få sjekket skattemeldingen til slutt også. Og nasjonalt ID-kort blir kult å få. Og så skal jeg passe på å være litt raskere på labben i 2030, når jeg igjen får muligheten til å bytte navn (bare lov hvert tiende år), slik jeg gjorde i 2020, og slik jeg faktisk også gjorde i 2010. Den gangen var det etternavn. Eller så skal jeg kanskje bare la det være. Jeg orker ikke flere uintenderte konsekvenser, og i 2030 er vi sikkert enda mer innkapslet i disse systemene enn i dag.

Moralen?

Det går an å være både smart, dum og begge deler.

Jeg tilhører den siste kategorien. Det finnes mange som er både smarte og dumme. Digitale systemer forenkler, de er sikkerhetsnettet vårt, men fallgruvene finnes der. For meg var dette udramatisk, det ble en brukbar historie, men for alle er det ikke alltid sånn. For eksempel havner folk i evig onde NAV-spiraler, folk dør alene uten at systemene klarer å plukke det opp, flyktninger skal innrulleres i det norske maskineriet osv, osv, osv. Det er ikke alltid kjempeenkelt. Selv enkle feil kan få dumme konsekvenser, og faller du ut av happy-flowen, kan det være knotete å finne veien ut.

Jeg kommer til å ta vare på denne historien, huske på den, plukke den frem når jeg jobber med å lage noe nytt i Vipps, når jeg hjelper mormor med noe teknisk, eller bare når jeg leser i avisen om noen som har klart å falle ut av en digital loop, og som ikke klarer å komme seg inn igjen.