Vil du at teksten din skal virke selvsikker? Kutt adverbene og adjektivene.

Først, en oppfriskning:

• Adverb beskriver verbet: Hun løp fort.

• Adjektiv beskriver substantivet: En grønn benk.

Men trenger vi (beskrivende) adverb og adjektiv hver gang? Hvis vi vil skrive (veldig) klart og (mer) effektivt, kan det lønne seg å fjerne dem. Ikke la (unødvendige) fyllord vanne ut (det viktige) budskapet.

Se på ordene i parentes. Bort med dem.

Når substantivene og verbene får stå alene, derimot, kan det gi setningen mer kraft. Ofte er også konseptet allerede i substantivet og verbet.

En setning med og uten adjektiv:

• Teksten din er utrolig vanskelig å forstå.

• Teksten din er vanskelig å forstå.

Trenger ordet vanskelig forsterkning? Eller er det bedre å velge et tydeligere ord i utgangspunktet, for eksempel knotete eller umulig?

En setning med og uten adverb:

• Hun roper høyt.

• Hun roper.

Trenger ordet roper forsterkning? Eller kan vi bruke et sterkere verb, for eksempel brøler eller skriker?

Vi trenger ikke å si en hvit snøball, et raskt tog eller en mørk natt. Konseptet ligger i substantivet. Vi trenger heller ikke å si at jenta løp raskt, gutten tvilte nølende eller familien slukte nøttesteken grådig. Konseptet ligger i verbet.

På den andre siden: For meg ligger magien i å lese uventede adverb og adjektiv. De gir kraft. Kanskje er det derfor adjektivhistorier var så morsomme på barneskolen? Og derfor vi fortsatt synes det er gøy med <adjektiv> <substantiv> i BankID? To eksempler:

En voldsom følsomhet – adjektivet og substantivet representerer to motpoler: noe kraftig vs. noe skjørt, som står i fin kontrast til hverandre.

En kald tanke – som oftest opptrer adjektivet kald med konkrete substantiv (de vi kan ta på), men vi kan jo like gjerne temperaturmåle en tanke.

Når språket overrasker, det er da teksten blir gøy å lese.