Hva skjedde på Orderud gård, hvor er Anne-Elisabeth Hagen og hvem er man? Det er livets topp tre mysterier.

Til tross for at man dukker opp overalt, er det uklart for meg hvem man er. Man er for meg selve symbolet på byråkratisk språk. Ordet sluker livsglede.

• «Denne teksten må man oppdatere»

• «For å fikse dette må man kontakte admin»

• «Man forventer at dette skal funke»

Problemet med det ubestemte pronomenet man er at det ikke røper hvem setningen handler om, nettopp fordi det ikke viser til noen. Det er effektivt hvis vi vil dekke over noe eller gjøre noe uklart med vilje. Men hvis målet vårt er å kommunisere klart og tydelig, bør vi unngå ‘man’.

Skriv heller:

• «Kåre må oppdatere listen»

• «Jeg må oppdatere listen»

• «Du må oppdatere listen»

(Ja, hvilken er riktig? Man kan jo faktisk vise til alle disse tre)

Eventuelt kan vi skrive «Noen må oppdatere listen», en konstruksjon som tydeliggjør at vi ikke vet hvem som skal gjøre det. Vi har ikke alltid svaret på alt – men når vi ikke vet helt sikkert, er det en enda større grunn til å være tydelig.

Runde formuleringer = forklar gjerne leseren hvorfor det må være en rund formulering.

En annen fordel med å fjerne man, er at vi på enkelt vis skriver personlig. Dette har ingenting med profesjonalitet å gjøre. Det handler om at teksten får en personlig tilnærming til personen den snakker til. Og det er de aller fleste tekster tjent med.

(Jeg mener forresten ikke at vi skal utrydde man fra alle tekster. Noen ganger passer man best – for eksempel hvis det er uinteressant hvem som handler, eller det går helt fint å generalisere. Men klarer vi å bruke mer av jeg/du/vi, så er det bra.)