Problemet med KI-generert tekst er ikke språklig kvalitet. (I noen tilfeller går jo dessuten kvaliteten opp.) Problemet er ikke tankestreker, «It’s not just X, but Y»-formuleringer eller andre gjenkjennbare tegn på KI.

Når vi blir usikre på om en tekst er skrevet med hjelp av KI, rokker det ved selve eierskapet til teksten. Hvem har egentlig skrevet dette? Åpenbare KI-tekster får meg til å lure på hvem som egentlig snakker, og kanskje viktigere: hvem som har tenkt. Dét er problemet.

Hvor mye er KI-generert, er det litt, mye eller nesten alt?

Tilhørte alle resonnementene, poengene og nyansene deg opprinnelig – eller tilførte KI noe nytt som fikk deg til å tenke «aah, det høres plausibelt ut, det kan jeg stå inne for»?

Dette vet selvfølgelig du som skriver, men hvordan skal jeg som leser vite dette? For alt jeg vet, kan du ha skrevet inn verdens tynneste prompt. Er det da samtaleroboten som snakker til meg, eller er det deg?

KI-generert tekst føles kunstig og upersonlig nettopp fordi det ER kunstig og upersonlig. Og med én gang noen lurer på om KI har skrevet teksten din, settes relasjonen mellom deg og leseren på spill.

Felles for alle tekster, uansett om det er skjønnlitteratur eller sakprosa, er at leseren inngår en kontrakt med avsenderen. Da jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø, snakket vi mye om denne kontrakten.

I starten av en roman blir leseren presentert for et univers. Det er her forfatteren og leseren blir enige om hvilke premiss og regler som gjelder. Så kan plottet være både realistisk og urealistisk. Men uavhengig av hvor virkelighetsnær en roman er, må den være sannsynlig innenfor sitt univers.

Det samme gjelder for sakprosa. (Tekster som mottakeren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten.)

Se her.

En sakprosatekst «inngår alltid i en kontekst som er med på å gi den mening, og denne meningen skapes i en tekstkultur. (…) En tekstkultur kan defineres som en gruppe mennesker som samhandler gjennom tekster ut fra et noenlunde felles normsystem».

Litt forenklet: Sakprosa skapes i en tekstkultur der mennesker samhandler gjennom et felles normsystem.

Igjen: en kontrakt mellom avsenderen og mottakeren.

Så hva skjer når avsenderen og mottakeren ikke følger de samme normene? Hva skjer når én part bruker maskin til å skrive, mens den andre parten tror at et menneske skrev teksten? Og hva skjer når mottakeren begynner å sette spørsmålstegn ved autentisiteten?

For meg er det ganske åpenbart at KI kan bidra til å bryte kontrakten mellom mennesker som samhandler. Og jeg tror det er dét som egentlig plager oss når vi klager over tankestreker.