en ode til han kang
En ode til Han Kang! Men først: Da Jon Fosse vant Nobelprisen i litteratur, var mitt eneste forhold til ham et lite klipp av to små barn som spiller ut en scene fra «Skuggar». Det klippet hadde blåst meg av banen etter at en gjestelærer på Forfatterstudiet i Tromsø hadde delt det som inspirasjon før vi skulle skrive scenetekst. Jeg så YouTube-klippet igjen og igjen og igjen.
Jon Fosse sprengte åpent et lite rom i hodet. Wow så bra dialog han skriver. Det er inn-til-beinet-skårne replikkvekslinger.
Men også, da jeg fortsatte på forfatterskapet hans (som alle andre, vi ble jo ikke gitt noe valg hos bokhandlerne), fikk jeg aldri helt taket på denne «sympatiske enkeltheten og tiltalende alvoret». Jeg følte det samme som jeg følte etter å ha undersøkt Annie Ernaux, som vant Nobelprisen året før: Er jeg dum? Når det er opplest og vedtatt at dette er det beste verden har å by på, hvorfor griper det meg ikke? Hva er det jeg ikke skjønner?
Kanskje valgte jeg feil bøker, kanskje burde jeg ha vært mer utholden (lest mer), kanskje er jeg feil leser for bøkene. Men dette spørsmålet har hjemsøkt meg på besøk hos mange forfattere. Er jeg dum?
Så mange bøker jeg har tvangslest, selv om jeg veldig tidlig har skjønt at jeg ikke skjønner dem. For eksempel forsto jeg ikke Arto Paasilinnas «Kollektivt selvmord», en slags nordic noir møter Erlend Loe, kaotisk og mørkt, morsomt, synes noen, ikke jeg. Fortellingen er så handlingsdrevet, hver side tettpakket med nye ting, ting jeg ikke bryr meg om. Jeg leste den siste siden på en benk i Stockholm i sommer og lurte på hvor mye man egentlig skal tvinge seg selv gjennom? Jeg tenkte også at jeg avskriver bøker som jeg avskriver mennesker, denne fæle uvanen, å forsøke å sprenge åpent nye rom i hodet, det er en evig øvelse.
Men så. Nyheten om at Nobelprisen i litteratur tildeles sør-koreanske Han Kang. Mye fint har blitt skrevet om henne de siste ukene, mest av alt om den skremmende kvinnen som slutter å spise kjøtt i romanen «Vegetarianeren». Han Kang har teft for det stille språket, hun skriver med en overbevisende dempet brutalitet.
Men hun har også skrevet en annen mystisk, liten bok. Enda rikere synes jeg. Punktromanen «Hvit» handler om alt som er hvitt, stille, fint: om sukkerbiter, riskaker, spor som forsvinner i snøen. Jeg følte meg ikke dum et eneste sekund. Heller enn å prøve å forstå, vil jeg bare krype inn i språket. Det er et behagelig sted å være, en myk hånd over kinnet, et forstørrelsesglass, en renselse, et håp.
Jeg elsket «Hvit»! Jeg elsker Han Kang! Jeg er så glad for at hun får denne prisen fordi det betyr at mange flere kommer til å oppdage forfatterskapet hennes, for kanskje etterpå å gå ut i verden og oppleve at den har blitt bittelitt mykere.
🦷 🐼 ⚪️ 🎂 🦢 🤍
