er unge meninger patologisk uinteressant?

Si ;D i Aftenposten ble lagt ned i sommer, men det som er enda rarere er en kommentar fra Anne Rokkan i Dagens Næringsliv.

Rokkan skriver at «hele konseptet er patologisk uinteressant» fordi «her har man akkurat overlevd livets første kjærlighetssorg, og skriver ut i fra sin unike lidelsesopplevelse og tilsvarende verdensinnsikt».

La meg gjøre én ting klart først. Jeg er ikke av den oppfatning at «alle mennesker har noe spennende ved seg». Tvert imot synes jeg ofte voksne er kjedelige og ungdommer plagsomme.

Men jeg tror hardt på at det er smart å lære seg å skrive. Setter du deg ned og skriver, er du nødt til å tenke (noen ganger ganske mye, kanskje spesielt hvis du er 14 år). Jeg tror på å lære seg å reflektere, forklare, argumentere, strukturere og formulere, og alt dette har kidsa kunnet utforske gjennom sin egen avisside hver dag siden 2005. Det suger å bli refusert og det er tilsvarende gøy å komme på trykk. Og så er det skrekkblandet fryd å få tilsvar. Alle disse tingene er god læring.

Rokkan skriver også at «Hvor denne overbevisningen om at senpubertale hjerner uten utdannelse eller yrkeserfaring trenger spesielt ytringsvern kommer fra, er meg et mysterium».

Men Si ;D var jo aldri et sted for voksne. Det var et sted av de unge, for de unge. Om vi voksne synes meningene deres er navlebeskuende, spiller det egentlig ingen rolle. Å lese Si ;D har i verste fall gitt et innblikk i hvordan det er å være ung i dag, og hvor dumt er egentlig det innblikket?

Skriving er selvutforskning og det er dét Si ;D har vært en invitasjon til. Og blant debattinnlegg om dum kjærlighet, snus og dus har det også blitt skrevet masse klokt om klima, utdanning, mental helse, likestilling, dyrevelferd, fake news, religion og andre politiske temaer.

Jeg var selv på trykk i Si ;D rundt 40 ganger, både med «Dagens innlegg» (jepp, det var big deal), diverse små innlegg og senere som fast kommentator. Første innlegg handlet om melk (drikk opp melken din eller noe sånt). Ett handlet om hvor glad jeg var i mormor, ett om å være både troende og radikal (??) og resten har jeg fortrengt. Hadde masse idiotiske og flaue meninger, de fleste heldigvis publisert under et godt bevart pseudonym, men hvem er jeg i dag til å avskrive det jeg var opptatt av da jeg var 14, 15 år?

Å være tenåring er ekte shit. «Alle» leste Si ;D, det var et sted vi ble opplyste, betenkte og forfjamset. Det var en enkel inngang til å lese mer i avisen (!!) og en politisk arena som fostret skrivende mennesker. For meg var det et springbrett. Et annet navn jeg husker, Eivind August Stuen, ble journalist. Sikkert er det mange flere som Si ;D har gitt næring til, uavhengig av hvor de endte opp – og enten de skrev eller leste. Vi trenger åpenbart ikke bare journalister, men evnen til å uttrykke seg godt skriftlig lønner seg i så godt som alle yrker.

Jeg ønsker Si ;D varmt velkommen tilbake hvis Aftenposten skulle ombestemme seg. Slik kan avisen fortsette å oppmuntre unge til å bli interessert i å tenke hardt, argumentere smart og skrive godt. Sist jeg sjekket, gikk det ikke inflasjon i sistnevnte blant voksne ;D

(❤️ Liv Skotheim og Sandra Kolstad, som tok meg og ungdommene på alvor)