etter ordet etter boka etter tromsø etter etter

Et år på forfatterskole! Kapow. Nesten hver måned har jeg fløyet opp til Tromsø for å møte den lille klassen min, og for å jobbe oss gjennom det som til sammen har blitt over 1500 sider av tekster som er underveis.

En fest! har det vært. En prøvelse! har det like mye vært.

En prøvelse i å ta risiko, både på egen og andres vegne, være våken, dyplytte i fellesskap. Drøfte, våge, grave nedover, søke oppover, innover, fremover og rundt oss selv.

Mest av alt kommer jeg til å huske hurra!-et som har rast gjennom kroppen de åtte gangene den tunge UiT-konvolutten med nye tekster, sendt med ekspresspost over natten, har ankommet. Åpne, åpne, åpne:

Hva prøver denne novellen å si?

Hva undersøker dette essayet?

Hva risikerer disse diktene?

Hva faen er det som skjer her?

I samtale med hverandre har tekstene åpnet seg opp på en måte vi først ikke trodde var mulig. Å lære å skrive handler kanskje enda mer om å avlære. Avlære reglene, historiene, kontrollen, og isteden gi slipp på det vi tror skal skje, det vi tror er viktig. Teksten vil noen ganger gå et annet sted enn det vi selv vil, det kan være frustrerende, men det er sånn det må være. Ellers kunne vi like gjerne gjort noe annet.

Jeg har vært gnistrende inspirert, opplevd kraftige viljer til å skrive. I kjent stil har jeg selvsagt også hulket meg gjennom Gardermoen på tvers fordi dokumentet mitt forsvant i skyen, et-eller-annet sted i overgangen mellom offline og online. Dette lysemørke tromsøåret har til tider også gjort meg rasende forbannet for å måtte være voksen, de gangene teksten har ligget og vibrert hardt i meg, for hvem har egentlig tid til å vaske sengetøy og gå på jobb og mate katten når alt det handler om, er å skrive? Retninga slike opplevelser tar, avviser alt annet.

Et gyldig år, og 60 studiepoeng i «det det handler om».