Språk er makt! Ordene vi velger, avslører hvordan vi stiller oss til verden. Hvilken virkelighet ser vi? Hvilken virkelighet skaper vi?

La oss for eksempel se på hvordan media skriver om trafikkulykker. Her er en overskrift og tilhørende ingress fra oktober i år:

TV-PROFIL DØMT ETTER BILTUR: – FIKK SYKLIST PÅ PANSERET

Nå må hun betale etter at bilen hun kjørte, havnet i et sammenstøt med en mann på sykkel.

Denne ordbruken er helt absurd. Ser du ikke hva som skurrer? Grunnen er sannsynligvis at dette er en helt vanlig måte for media å skildre trafikkulykker på, de gangene en bilist har skylda.

Eivind Trædal skrev klokkerent om dette tidligere i høst (jeg har markert det viktigste):

«Her ser vi et fascinerende eksempel på medias ansvarsfraskrivende ordbruk i møte med uansvarlige bilister. Selv etter at denne TV-profilen er dømt for å ha kjørt på en syklist, så skriver VG at hun ‘fikk syklist på panseret’, og at ‘bilen hun kjørte, havnet i et sammenstøt’. (...)

Det som har skjedd her, er altså at kvinnen har kjørt på en syklist som befant seg i sykkelfeltet, som hun hadde vikeplikt for. Hun hevder selv at syklisten var i blindsonen, men det er jo uansett hennes plikt å sjekke. Attpåtil er hun dømt for dette forholdet. Allikevel finner vi altså dette absurd passive språket.

Bilen ‘havnet’, kvinnen ‘fikk’. Man får nesten inntrykk av at denne kollisjonen var noe som skjedde med henne, som bare bilen og syklisten var involvert i.

Denne passive ordbruken ser vi helt konsekvent når det kommer til påkjørsel med bil.

‘Barn havnet under bil’

‘Bil kolliderte med butikkvindu’

Man kan ofte få inntrykk av at det bare må være snakk om selvkjørende biler, for bilisten er sjelden nevnt. Den passive ordbruken er et aktivt valg, som visker ut bilistenes ansvar, og ikke sjelden påfører ofrene ansvar. Hvis den påkjørte syklet uten hjelm, ikke hadde refleks eller lignende, kan du være sikker på at det nevnes. Bilisten kjører alltid sakte, mens syklistene gjerne oppgis å ha ‘kommet i høy fart’, og så videre.

Hvis ulykken involverer en syklist, eller enda verre: en elsparkesyklist, så er ordbruken som regel en helt annen. Da er det gjerne ‘fotgjenger meid ned av syklist’, og naturligvis ikke (...) ‘syklist fikk barn under sykkelhjulet’. Det er stort sett bare bilister som får denne merkelige spesialbehandlingen.

(...) Når media konsekvent velger å frita bilister for ansvar for ulykkene de forårsaker, så bidrar de til en kultur der problemene og farene med bilkjøring (...) blir dysset ned og bagatellisert.»

Kanskje er dette innlegget et lesetips, mer enn et skrivetips. Men et satans godt lesetips, signert Eivind Trædal, spør du meg. Språk avslører, og det skaper virkeligheter. Som ikke nødvendigvis ligner på virkeligheten.